Denne nettsiden anvender cookies

Vi bruker informasjonskapsler (cookies) for å gi deg en bedre opplevelse på siden vår. Ved å fortsette å bruke vårt nettsted samtykker du til vår bruk av informasjonskapsler. Detaljer

Det går bra

I disse dager så finnes det noe som har blitt en mangelvare. Det er noe vi egentlig har like mye av som vi alltid har hatt, men allikevel ser det ut og oppleves som at vi har mindre av det.

Wikipedias definisjonen er som følger:

«Et abstrakt begrep hovedsakelig benyttet som en betegnelse for hendelsers konstante bevegelse fra fortid til nåtid til fremtid».

Det jeg tenker på er «tid».

I arbeidslivet finnes det mange ting man kan være opptatt av. Når man er opptatt av noe, får det konsekvenser for alt annet man skulle ha vært opptatt av. Man kan ha fokus på flere ting samtidig, selv om det ikke blir fullt fokus på alle ting. Men man kan jo ikke være opptatt av flere ting samtidig. For da er man jo opptatt!

Kalenderne i arbeidslivet er så sprengt og overfylte til tider, at man ikke trenger å lure på hvorfor enkelte ledere eller medarbeidere føler de blir spist levende. Det er jo helt opplagt. Man sitter eller står i et tog man ikke har kontroll over. Kalenderen er togføreren og jeg står i vogna og bare er med.

Man mister kontrollen på sin egen tid, og følelsen av stress og press begynner å trykke på. Da kommer følelsen av alt man burde ha gjort, eller ikke får gjort. Når «burde-burde-burde» begynner å hakke som en hakkespett mot tinningen, er det fare på ferde. Da har man blitt det jeg kaller en «Burdist». Man forsøker hele tiden å gape over mer enn det som er sunt for sinnet, og den mentale tilstanden forlater den fornuftige perrongen. Toget dundrer av sted, og man tror det skal være sånn.

For noen år tilbake kunne jeg til tider finne meg selv på toget jeg ikke hadde kontroll på. Det er med meg som med deg, at det er mange årsaker til at man havner der. Mine årsaker har jeg mine tanker om, men det er ofte ting man ikke ser før verdens «beste» klokskap klikker inn, nemlig etterpåklokskapen. Den kan fortelle oss mye – gjerne etter at man har hatt trøbbel. Det blir som en sportskommentator som kommenterer en fotballkamp i reprise. Det er ikke så vanskelig å kommentere og synse om hva man kunne gjort annerledes når man har sett kampen før. Men det viktige er at noe må skje som gjør at man kan hoppe av toget før det er for sent. Eller enda bedre, ikke stige på i det hele tatt. Og hva er dette «noe»? For meg handlet det om en kollega. Det er noe med kollegaer som ser ting på en annen måte enn deg selv. Eller kollegaer som kjenner deg så godt at de ser at du akkurat har kjøpt en enveisbillett på «Flytoget», på vei et sted du egentlig ikke vil.

Eller en som er i et annet tempo enn deg og med sin forståelse merker at ditt tempo ikke fører med seg noe annet en kav, jag og mas.

Jeg fikk plutselig et annet fokus fordi en kollega hadde blitt kjent med meg. Ikke bare som arbeidskollega, men som menneske. Noen ting i livet kan ikke endres av teknikker, eller av mastergrad i kalenderoppføring. Noen ting kan ikke forandres av arbeidslivets strategier, budsjetter og mål. Noen ting kan bare endres av mennesker. Som kjenner deg.

Jeg vet at det er helt normalt i kongeriket å skille arbeidsliv og privatliv. Man skal liksom ikke være for åpen og ærlig om seg selv, men helst kun vise hvor flink, sterk og smart man er som leder. Og man må for Guds skyld ikke slippe noen innpå seg, slik at de ser svakheter og mangler. Det er liksom ikke greit for mange ledere å innrømme at man ikke har peiling på et eller annet, eller å si at man ikke vet svaret kollegaen lurer på. Det at jeg lot noen bli kjent med meg, var det som hjalp meg til å ta tilbake kontrollen på min tid. Kollegaen min så hvilken retning jeg var på vei. Når tankene begynte å svirre og jeg begynte å miste meg selv, så tok kollegaen tak i meg, så meg inn i øynene, og sa: «Det går bra!». Dette var begynnelsen på slutten av min eksistens på det ukontrollerbare ekspresstoget som var på vei mot en destinasjon som kunne kostet meg mange år av livet.

I dag er jeg så glad og takknemlig for at denne kollegaen «så» meg, tok tak i meg og hjalp meg til å se. Når jeg fikk se hvor jeg var på vei, kunne fornuften overvinne pågangsmot og idioti som jobbet på lag med togføreren. Jeg kunne rive i stykker togbilletten og plante beina på nytt på den fornuftige perrongen.

Det som er fint på denne fornuftige perrongen er at jeg kunne ta tilbake kontrollen på min tid. Jeg kunne begynne å få oversikt. Jeg kunne sette meg tilbake og begynne å drømme igjen. Jeg turte å tenke større, men samtidig kunne jeg planlegge livet i et tempo som jeg styrte. Jeg turte å ta frem noe som jeg ikke hadde tenkt på på lenge. Noe som kan oppleves som risikofylt, men som allikevel ikke ble vanskelig og tungt. Jeg fikk et annet perspektiv. For det er noe med det å stå på egne bein i stedet for å stå i togvogna. Man bestemmer selv hvor man skal gå, når man skal gå, hvem man skal gå sammen med. Det råder du ikke over inne på toget. Der er det som oftest bare andre som er akkurat som deg. Og alle er enige om at det er viktig med overfylte kalendere, og at man må ha så mye aktivitet at det rett og slett er utrendy hvis ikke arbeidslivet går utover privatlivet.

Til slutt vil jeg si til deg som kjenner deg igjen i noe av det som beskrives her, enten du har kjøpt billett, står inne på toget, er en kollega som ser andre, eller trenger en kollega som ser deg. Husk at det å ha kontroll på kalenderen og sin egen tid, handler i bunn og grunn ikke om å ha kontroll på arbeidslivet. Vi har jo bare ett liv. Det å ha kontroll og ta ansvaret for sin egen tid, det er å ha kontroll over og ta ansvaret for sitt eget liv.

Håper du skal kose deg glugg ihjel i påsken og kjenne på at du tar tilbake kontrollen. Bruk din egen tid på det som hjelper deg til å virkeliggjøre det du drømmer om. Og hvis ikke påskeferiens lune og gode natur hjelper deg, så kan det hende det finnes en lun og god kollega som kan se deg, og ikke minst hjelpe deg. GOD PÅSKE!